Vuelta a Nordeste

Dette er en veldig krevende tur med mye tunge bakker (3000 høydemeter burde si sitt) og dessverre mye dårlig asfalt. Asfalten er faktisk så dårlig at jeg vil fraråde sykling uten demper på den østre delen av øya, men hvis du trener til f. eks. Flandern rundt er forholdene perfekte. Det finnes til og med et 2,5 km langt parti med brostein å trene på.

Starten går fra Agua de Pau og østover mot Villa Franca do Campo. Her er terrenget rimelig flatt og veidekket perfekt, unntatt et lite stykke rett etter Agua de Pau hvor en bakke på halvannen kilometer har betongdekke. I Villa Franca begynner klatringen opp åssidene. Dette er en del av øya hvor fjellet sakte bølger seg ned mot sjøen, og bakkene blir derfor jevne (men likevel bratte).

Etter omtrent 14 km kommer man til et veikryss hvor det er skiltet mot Lagua do Congro og Furnas. Denne veien går rett over til andre siden av øya, og vi skal følge den et stykke. Nå blir klatringen virkelig hard og en kan vente seg 3 km med et snitt på nesten 10%. Hvis det i tillegg blåser nordavind, kommer vinden rett over fjellet og klasker deg i ansiktet rett som det er.

På toppen passerer man Pico de El-Rei (688 moh) på betryggende avstand og makser høydemåleren på rundt 600 moh. De neste 10 kilometrene er det bare nedoverbakke og mulighet for avslapping. I første veikryss, etter 5 km, kommer vi til veien som går på tvers av øya i nordvest-sørøst-retning. Vi følger veien som går sørvest-nordøst, men veiene slår seg sammen en kilometer og vi må følge skilting mot Riberia Grande, og deretter Nordeste/Lomba da Maia i neste kryss, for å finne riktig vei.

Vel nede ved kysten (men fremdeles 150-200 moh) stifter vi bekjentskap med et velkjent karaktertrekk ved vulkanøyer. De høye toppene samler mye vann og den myke steingrunnen blir lett gravd ut av vannets ferds mot havet. Resultatet er dype elvedaler som skjærer gjennom landskapet og gir et veldig kupert terreng. Den tradisjonelle tankegangen blant veibyggere i slike områder ser ut å være lik: man fører veien ned på ene siden av elvedalen, krysser elven helt innerst og klatrer deretter opp igjen på andre siden. Fra Lomba da Maia til Nordeste består veien av et utall slike elvedalskrysninger.

I tillegg til dalene blir asfaltkvaliteten mye dårligere fra Lomba da Maia. Mens dårlig asfalt tidligere har vært unntaket, blir det her regelen, og da til gangs. Enkelte steder er det riktignok veiarbeid på gang, men det vil ta mange år før veien når akseptabel standard for landsveissykling.

Byen Nordeste er turens midtpunkt og passer godt til en pause. Bak oss ligger én lang stigning og mange små; foran venter tre tunge, lange stigninger. Hovedveien ut av Nordeste går mot Agua Retorta, og det er her ruten går, men for de som måtte ønske er det mulig å ta en snarvei litt lengre inn i landet. "Snarvei" må tas med en klype salt, da det antagelig er mer stigning den veien enn på hovedveien. Husk å fylle på vann i Nordeste; neste gang man kan fylle langs hovedveien er i Povoaçao, 30 km unna.

Elvedalene og den dårlige asfalten fortsetter å gi oss utfordringer på østkysten mellom Nordeste og Agua Retorta. Etterhvert kommer vi oss opp i høyden og kan skue opp på Pico da Vara (1103 moh), det høyeste fjellet på São Miguel. Etter 87 km går det nedover mot Povoaçao, og da snakker vi nedover! Her skal vi kvitte oss med 450 moh på 6 km. Pass på asfalten -- den er fremdeles like dårlig og blir direkte farlig i utforkjøringene.

En kilometer før Povoaçao kommer den første gode nyheten på en stund: asfalten forbedres radikalt og blir levelig i mange, mange kilometer fremover. Dessverre er vi også helt nede ved sjøen og skal nok en gang klatre opp til 350 moh i noen veldig lange bakker; til sammen 6 km med 6% stigning i snitt. Etter bakken sykler vi ned til Furnas, en liten landsby som har tatt navnet sitt fra de varme kildene i sentrum. Navigeringen her blir litt kronglete, men hvis man følger skiltene mot Villa Franca do Campo, går det til slutt greit.

Etter Furnas skal vi igjen klatre, denne gangen til 500 moh. Omtrent en tredjedel opp i bakken kommer en liten pause langs Lagoa das Furnas, en stor, vulkansk sjø med grønt, gjørmete vann. Denne delen av turen hadde vært nydelig hadde det ikke vært for at hele veien (2,5 km) er brosteinsbelagt! Et merkelig valg av veibyggerne.

Vel over den siste toppen kommer turens absolutte høydepunkt: nedkjøringen til Villa Franca do Campo. De slake åssidene blir her til en 10 kilometer lang utforbakke med 5% nedstigning -- hele høydeforskjellen til havet skal bort. Her gjelder bare én regel: ikke kjør på en ku.

Fra Villa Franca do Campo kjører man samme veien hjem som man kjørte ut. Det eneste nevneverdige her er den tidligere nevnte betonglagte bakken, som er usannsynlig bratt og tung når man skal hjem (1,5 km, 10% stigning). Kombinert med et ujevnt underlag gir dette en veldig seig retur.